Till sidans huvudinnehåll

La ikke redsel styre lovgivningen (Gaysir)

I en utredning bestilt av Helse- og omsorgsdepartementet om strafferettslige aspekter ved smittespredning, anbefaler utvalget ledet av professor Aslak Syse, at Norge beholder sin lovgivning som gjør det mulig å straffe personer som lever med hiv. Uavhengig av hensikt eller faktisk risiko for overføring av viruset, skal personer kunne dømmes til lengre straffer.

Dette er et nederlag for de tiltak som er satt i verk de siste årene for å overvinne overdreven redsel og stigma. At utvalget ikke tar hensyn til UNAIDS sine anbefalinger om å utelukkende straffeforfølge faktisk overføring av virus og der den smittebærende hadde som intensjon om å overføre viruset, er bemerkelsesverdig.

Det er også bemerkelsesverdig at utvalget i 2012 foreslår å innføre en bestemmelse som i stor grad ligner på den Danmark innførte i 1994, som for lengst er endret og suspendert på grunn av foreldelse. Denne bestemmelsen innebar at mennesker som lever med hiv kunne straffes for å ha sex uten kondom, uavhengig av om smitte ble overført eller ikke og hvorvidt det var en reell risiko for smitte.

Dessverre er ikke Norge alene om å kriminalisere og pådømme strenge straffer for mennesker som lever med hiv. Selv i de andre nordiske landene er det en lignende situasjon. Vi mener det er uverdig opplyste velferdsstater som de nordiske landene å begrunne lovgivning og regelverk i 1980-tallets skrekkbilder og propaganda om hiv og aids. I løpet av de 30 årene hiv har eksistert har utviklingen gått raskt fremover. Et positivt testresultat er ikke lenger en dødsdom. I dagfinnes det effektiveantiretroviralemedikamenterogi vår delav verdenregner man ikke med at hivpositive har kortere levetid enn andre. Medikamentene gjør også at risikoen for å smitte andre er ekstremt lav – på vellykket behandling har man nærmest umålbare virustall.

Allikevel kan man dømmes til langvarige fengselsstraffer på nivå med hva man får for å voldta, til tross for at hivviruset ikke har blitt overført og at risikoen medisinsk sett er nær null. Domstolenes risikobedømmelser er vanskelige å forstå, er dårlig vitenskapelig underbygget og straffen kan variere fra noen måneder til flere år. Dette har fått oppmerksomhet andre steder i verden, og på internasjonale konferanser pekes Norge i selskap med blant annet Sverige og Finland ut som dårlige eksempler på hvordan lovanvendelsen risikerer å motvirke preventivt arbeid.

Det er skammelig at en slik usikker rettshåndtering får lov til å fortsette. At likeartede handlinger, uten intensjon eller overføring, bedømmes som ulike forbrytelser - og at straffeutmålingen varierer kraftig – er ikke verdig en rettsstat. Redselen for hiv kan ikke sette rettssikkerheten på spill. I Danmark, der man de siste to årene ikke har straffeforfulgt hivpositive, finnes det ingen tegn på at utbredelsen av hiv har økt. Snarere tvert i mot.

Fortsatt er hiv mest utbredt blant menn som har sex med menn i tillegg til en økende gruppe innvandrere. De viktigste tiltakene samfunnet kan iverksette for å få ned smittetallene er å sørge for at så mange som mulig tester seg og har tilgang til beskyttelse, altså kondomer og glidemiddel. Dette krever at testing er lett tilgjengelig og enkelt å gjennomføre. Gjennom testing øker også sjansen for å oppdage at man bærer på hiv på et tidlig tidspunkt i infeksjonsstadiet, som gjør det mulig å raskt starte på behandling, som igjen minsker risikoen for ytterligere spredning.

Kriminalisering av hivsmitte hever terskelen for å få folk til å teste seg, og motvirker derfor bestrebelsene etter tidlig test og behandling. I tillegg trenger man en innsats hva gjelder informasjon om viktigheten av å beskytte seg selv mot seksuelt overførbare infeksjoner, spesielt gjennom å forbedre seksualundervisningen i skolen og allmenne informasjonskampanjer. Informasjon må også ut til de mest utsatte gruppene.

Våre organisasjoner har jobbet i flere år med å synliggjøre det stigmaet og den urettferdigheten som rammer personer som lever med hiv. Vi tar sterk avstand fra smittevernlovgivning som baserer seg på redsel framfor medisinske fakta. De nordiske landene har også et stort ansvar når det gjelder å gå foran som et godt eksempel overfor andre land som er hardere rammet av epidemien. Vi kan ikke si en ting gjennom vår utenrikspolitikk og siden gå stikk i strid mot egne anbefalinger til andre land i vår innenrikspolitikk. Vi vil i stedet be om at regjeringen følger UNAIDS sine etablerte retningslinjer.

Åshild Marie Vige, leder i Skeiv Ungdom, Norge

Henriette Laursen, Direktør i AIDS-Fondet, Danmark

Kristina Ljungros, förbundsordförande RFSU, Sverige